Åpenhet og åpen folkekultur

av Brian Kelly | 11. aug. 2011 | åpenhet | 1 kommentar Åpent innhold i høyere utdanning Jeg har vært involvert i å fremme åpen tilgang til ressurser i flere år. Tilbake i 2005 presenterte jeg en artikkel om Let’s Free IT Support Materials! på EUNIS 2005-konferansen, der jeg foreslo at: Selv om interessen for åpen tilgang først og fremst har vært rettet mot forskningspublikasjoner og datasett og undervisnings- og læringsressurser, mener forfatterne at utdanningsmiljøet kan dra nytte av at IT-tjenesteavdelinger tar en proaktiv rolle for å gjøre støttemateriellet sitt (f.eks. dokumenter, opplæringsmateriell osv.) tilgjengelig under lisensvilkår som de som er tilgjengelige under Creative Commons. IT-tjenesteavdelinger er godt posisjonert til å ta en ledende rolle i å åpne tilgangen til støttemateriellet sitt av flere grunner: IT-tjenestemiljøet har en kultur for samarbeid og deling. Åpen tilgang til støttemateriell vil utfylle interessen for bruk og tilgjengeliggjøring av åpen kildekode-programvare. Fra et institusjonelt perspektiv vil åpen tilgang til IT-støttemateriell være mindre omstridt enn åpen tilgang til undervisnings- og læringsmateriell eller forskningsmateriell. I tillegg vil IT-tjenesteavdelinger dra nytte av erfaringene som oppnås gjennom tilgjengeliggjøring av åpne tilgangsressurser, inkludert erfaringer med verktøy for åpen tilgangsforvaltning, opplæringsbehov, brukeraksept, etablering av en testarena osv. Imidlertid førte de opplevde vanskelighetene med å ta i bruk Creative Commons-lisenser til at IT-tjenesteavdelinger, så vidt jeg vet, ikke har tatt den ledende rollen jeg foreslo med å åpne tilgangen til ressursene sine. To år senere følte jeg, Scott Wilson (CETIS) og Randy Metcalfe (JISC OSS Watch) at vi var i en bedre posisjon til å forstå vanskelighetene med å omfavne åpenhet, og presenterte en artikkel om Openness in Higher Education: Open Source, Open Standards, Open Access på ELPub 2007-konferansen. I artikkelen foreslo vi at den kontekstuelle tilnærmingen til bruk av åpne standarder (som er illustrert) kunne anvendes på retningslinjer og praksis for å tilby åpent innhold. Men er en slik forsiktig tilnærming, som oppmuntrer organisasjoner til å ta små skritt mot bruk av Creative Commons-lisenser, den riktige? Kan vi kanskje lære av andre sektorer som har hatt en lang tradisjon for åpenhet og deling? Åpen folkekultur Forrige uke deltok jeg på Sidmouth Folk Week som danser (og komisk figur) for Newcastle Kingsmen Sword Dancers . Og denne uken har jeg noen fridager som frivillig for Bath Folk Festival, der jeg drifter Bath Folk Facebook-side og BathFolkFest Twitter-konto sammen med Nicola McNee, og også jobber med Kirsty og Rich Pitkin som tar videoer av festivalen som publiseres på Bath Folk Festival YouTube-kanal . I planleggingen av bruk av sosiale medier på Bath Folk Festival var vi bevisste på behovet for å respektere utøvernes rettigheter. Under den første Bath Folk Festival Fundraiser-konserten (som fant sted 6. juli) ble alle artistene tatt opp, og vi spurte alle artistene om de var komfortable med at vi publiserte videoen på YouTube (der det var mulig spurte vi på forhånd, men det var ikke alltid mulig). Alle artistene samtykket, så vi kunne publisere de individuelle online pharmacy no prescription opptredenene samt en 3-minutters feature med alle utøverne . På Sidmouth Folk Festival holdt Taffy Thomas , Storbritannias første Laureate for Storytelling, en rekke fortellerworkshops. Selv om jeg ikke kunne delta på noen av workshopene, så jeg ham opptre kort, og jeg fikk tatt noen fotografier, hvorav ett jeg senere lastet opp til Flickr og la til på Taffys Wikipedia-side (med en passende Creative Commons-lisens). Jeg hørte at Taffy forklarte hvordan fortellertradisjonen er basert på å føre historier videre for at andre kan gjenfortelle dem. « Take as much as you want; use as little as you need » var, forstår jeg, rådet hans til andre fortellere, men du bør alltid prøve å gi anerkjennelse til kilden til historiene dine. Er ikke det en fantastisk måte å beskrive en Creative Commons-navngivelseslisens som formelt tillater andre « to Share — to copy, distribute and transmit the work; to Remix — to adapt the work; to make commercial use of the work subject to the following condition: Attribution — You must attribute the work in the manner specified by the author or licensor (but not in any way that suggests that they endorse you or your use of the work. » Denne kulturen med å dele for å berike andres liv er dypt forankret i folkekulturen, med mange utøvere som holder workshops der de deler sin ekspertise, kunnskap, ferdigheter og tips. Et eksempel på en slik vilje til å dele så vi på Late Night Extra-showet i Sidmouth, da Kingsmen og Gaorsach (et kvinnelig rapper-team basert i Aberdeen – nei, sverdtradisjonen er ikke bare for menn!) satte sammen et show som inneholdt individuelle danser (en lang sverd dans fra Kingsmen og reels og jigs fra Gaorsach-dansere) med en finale av en felles rapper-dans med en 13-stjerners lock. Selvfølgelig kan det også være risikabelt å være åpen. Noen utøvere kan ønske å kunne legge veto mot videoopptak hvis noe går galt. Men folk tradisjonen har en tendens til å mene at når en opptreden først er gjort, tilhører den offentligheten, med alle feil og mangler. Og hvis du ser videoen, er slutten, 12 minutter inn, en feil eller en feature? Konklusjoner Det kan hevdes at mens hobbyister kan være villige til å la andre ta opp og publisere aktivitetene sine, vil det være annerledes for profesjonelle som må vurdere spørsmål som forretningsmodeller og bærekraft. Men utøvere på Sidmouth Folk Week og Bath Folk Festival inkluderer de som er profesjonelle eller semiprofesjonelle og som kan se fordelene med å få arbeidet sitt promotert av andre. Hvis dette er tilfellet for folkies, hvilke argumenter kan da fremmes for oss som jobber i høyere utdanning for ikke å ta lignende tilnærminger, og være villige til at foredrag på konferanser for eksempel blir betraktet som offentlig eiendom? Jeg avslutter med en mashup av den første Bath Fundraiser-konserten som illustrerer hvordan andre (i dette tilfellet Rich og Kirsty Pitkin, som spilte inn konserten) kan tilføre merverdi til slike opptak, i dette tilfellet til The Grey Blues, Katherine Mann & Marick Baxter, Martin Vogwell, Northgate Rapper Sword Dancers, Jumping Rooves, Angel Ridge og Brian Finnegan Band. 1 kommentar Kirsty Pitkin 11. august 2011 kl. 9:34 Hei Brian Vi har nettopp lagt til en ny video ( http://youtu.be/ypzMDj48r2E ) som viser den irske sangeren Mai Hernon som diskuterer tilegnelsen av sanger innenfor den tradisjonelle musikkulturen og ansvaret utøveren (og de som kom før) har for å bevare og føre sanger videre som en gave. Hun oppsummerer ganske godt fellesskapets holdning til åpenhet og deling av materiale.

P.S. A few readers have asked which managed wordpress hosting we actually reach for — it's WP Engine; take a look here if you want the current details.