En metapolicy for institusjonelle blogger

Paul mente at «måltall, retningslinjer og veiledninger ser ut til å gå imot hele den frie formen for bloggingsetos, der det å uttrykke seg gjennom rask og enkel nettpublisering er en nøkkeldriver», og Phils syn var at «bortsett fra å være et nyttig sett med retningslinjer for å hjelpe deg selv å holde deg til temaet, ser jeg egentlig ikke poenget». Disse kommentarene minnet meg om mine erfaringer da jeg var med på å sette opp (sannsynligvis) den første institusjonelle netttjenesten ved University of Leeds i januar 1993 og begynte å oppmuntre til bruk, både ved Leeds og i det bredere miljøet.

Den første gruppen informasjonsleverandører var ivrige og entusiastiske, og følte kanskje at de deltok i en informasjonsrevolusjon. Kort tid etter begynte imidlertid problemene. Etter diskusjoner med avdelingens brukerrepresentant ble lenkene (laget av en doktorgradsstudent med HTML-kompetanse) motvillig fjernet, og jeg mottok en e-post som sa: «Jeg mener fortsatt at nettet bør være fritt.» Ved en annen anledning ble jeg involvert i en flame-krig mellom de greske og tyrkiske foreningene ved nærliggende universiteter om innholdet på et nettsted som ga en omstridt beskrivelse av eierskapet til Kypros («hvordan stenger jeg ned et nettsted som forteller løgner», var spørsmålet jeg fikk).

Disse tidlige problemene roet seg etter hvert som institusjonene utviklet retningslinjer for akseptabel bruk og en mer moden forståelse av nettets rolle (på et tidspunkt mente man at intranett gikk imot nettets kultur for fri informasjon!) – og nettet ble mindre spennende, og innholdsstyringssystemer gjorde det vanskeligere å lage innhold (spøk?). Jeg mistenker at vi vil møte lignende problemer etter hvert som applikasjoner som blogger og wikier gjør det lettere for brukere å lage sitt eget innhold.

Jeg tror også det er en fare for at institusjoner vil innta en svært konservativ tilnærming til tilbudet av slike tjenester, for å unngå (eller, mer sannsynlig, utsette) en gjentakelse av slike problemer. Mitt syn på dette er at erfarne bloggere (de som for eksempel har internalisert bloggretningslinjer) bør dele sine erfaringer for å skape et støttende miljø for tilbudet av institusjonelle blogger. Paul har imidlertid rett i å advare mot farene ved en for formell tilnærming.

Og jeg tror at en ovenfra-og-ned-tilnærming til bloggretningslinjer sannsynligvis vil føre til en konservativ tilnærming som ikke anerkjenner mangfoldet av bruksområder for blogger og kveler individuell (og kollektiv) kreativitet. Jeg har fått ett eksempel der en seniorleder har hevdet at en blogg ikke kunne tilbys ved et bibliotek, da det ville bryte personvernlovgivningen.

Da jeg gikk gjennom bloggretningslinjene mine på nytt, innser jeg at det er et lite antall elementer i dem: Formålet med bloggen Omfanget av bloggen Målgruppen Prosedyrene som kan bidra til å sikre at bloggen oppfyller målene sine I tillegg vil jeg sannsynligvis legge til: Etikken knyttet til bloggen Så i stedet for én enkelt, ovenfra-og-ned-retningslinje som dekker institusjonelle blogger, lurer jeg på om en bedre tilnærming ville være at en institusjon identifiserer nøkkelprinsippene som må ivaretas, og delegerer ansvaret for retningslinjer som omfatter slike prinsipper, til et passende nivå i institusjonen: dette ville gjøre det mulig for grupper som universitetets PR- og markedsføringsteam å ha sitt eget sett med retningslinjer som kan være forskjellige fra de som utvikles av ulike avdelinger og av forskningsgrupper og for studenter.

Relatert: WP Engine — Premium administrert WordPress-hosting med britiske datasenteralternativer, iscenesettelse og 24/7 ekspertstøtte..

Kan denne tilnærmingen gi en balanse mellom bekymringene til den individualistiske tilnærmingen til den tidlige generasjonen bloggere og institusjonens bekymringer? Eller ville institusjonene og bloggerne være lykkeligere hvis alle benyttet seg av en eksternt driftet tjeneste?

Da er det noen andres problem. 1 kommentar Paul Ayres 1. februar 2007 kl. 11:00 Kanskje det er to spørsmål her – institusjoner som trenger å dekke seg selv av juridiske grunner, og enkeltpersoner som gjør seg noen tanker om hvorfor de vil blogge, spesielt gitt den massive utskiftningsraten for blogger. Det ville være fint å tro at institusjonelle retningslinjer for akseptabel bruk nå var modne nok til å håndtere de viktige spørsmålene du tar opp ovenfor, ganske enkelt ved å legge til «alt det ovenstående gjelder for vår nye bloggtjeneste» nederst, men det er kanskje ikke tilfellet … det ville være godt å høre hvordan Warwick har håndtert dette spørsmålet.

For den enkelte er Stephen Downes’ artikkel How to be Heard et gjennomtenkt bidrag å henvise folk til når de ikke kan svare på spørsmålet «Hvorfor vil du ha en blogg?»