Det er ikke hva du gjør, men at du gjorde det

“It Ain’t What You Do, It’s The Fact That You Did It” av Brian Kelly | 2. jan 2012 | Sosiale medier | 4 kommentarer Det er en tendens til å framheve fordelene ved konkrete aktiviteter som krever betydelig investering av tid og energi: å gjennomføre de vitenskapelige eksperimentene; intervjue interessentgruppene; skrive forskningsartikkelen; utvikle programvaren; organisere arrangementene; osv. Utenfor høyere utdanningssektor ser vi dette for eksempel i nyttårslisten over utmerkelser, som beskriver hvordan «Til sammen er 984 personer blitt anbefalt for en utmerkelse fra dronningen. 70 prosent av mottakerne er lokale helter som har utført enestående arbeid i lokalsamfunnene sine». Du vinner vel ikke en pris eller får forfremmelse for et trivielt stykke arbeid? Jeg vil ikke kritisere folk «som har utført enestående arbeid i lokalsamfunnene sine» – selv om det, som beskrevet i Observer, «er langt vanskeligere å se begrunnelsen bak tildelingen av en enestående tredjedel av ridderskapene til bankfolk og forretningsmenn, inkludert Paul Ruddock, en hedgefondforvalter og tory-donor som tjente på kollapsen av Northern Rock». Men i stedet for å komme med dette åpenbare politiske poenget, føler jeg også et behov for å reflektere over implikasjonene av de små beslutningene og handlingene vi alle kan ta, som kan ha innvirkning på samfunnet vi lever i. Dette er tydelig sant i det parlamentariske demokratiet vi lever i. I fjor deltok jeg i våre demokratiske prosesser ved å stemme ved stortingsvalget. Og selv om det er sant at jeg er misfornøyd med resultatet og de påfølgende konsekvensene, vet jeg at det er slik vestlig demokrati fungerer, og jeg må akseptere implikasjonene av min stemme på Lib Dems, for å holde Conservative ute i Bath. Å stemme ved parlamentsvalg hvert fjerde til femte år er akseptert som måten parlamentarisk demokrati fungerer på i Storbritannia. Men det har nylig slått meg at vi også ser lignende effekter i den digitale verden, der små handlinger fra enkeltpersoner kan ha betydelig innflytelse både i den digitale og den fysiske (virkelige) verden. Vi ser dette med Google-søk, der de første resultatene påvirkes av antall lenker til sidene. Folk som lager nettsider med lenker til andre sider, er derfor med på å stemme fram sider som vises øverst i et Google-søk. Innflytelsen til individuelle nettsideforfattere er nå sannsynligvis ganske minimal, ettersom søkemotoroptimaliserere bruker en rekke andre teknikker for å manipulere Googles søkealgoritmer. Sosiale medier tilbyr imidlertid et alternativ der enkle handlinger kan ha innflytelse. University of Oxfords Facebook-side informerer oss om at det har vært «349 820 likerklikk» og «5 549 snakker om siden». Ser vi på den nyeste Facebook-statusoppdateringen for siden, institusjonens sesonghilsen, kan vi se at 707 personer har likt denne, og 192 kommentarer er lagt inn. Implikasjonene av lette aktiviteter som å like en ressurs, legge en ressurs til favoritter eller følge en bruker, slo meg etter den nylige oppdateringen av Twitter-nettstedet (og Twitter-klienten på iPod Touch-en min). Aktivitetene til folk jeg følger på Twitter, blir nå framhevet, så som illustrert kan jeg se hvordan Twitter-kontoen til J Paul Getty Museum har lagt en tweet fra Carl Silva til favoritter, hvordan Garret McMahon har begynt å følge Elaine Byrne og Clay Shirky, og James Burke og Mike Gulliver følger nå Rupert Murdoch. I juni 2010 foreslo Christina Rogge måter vi kan gå fram for å BYGGE EN KOLLEKTIV INTELLIGENS MED TWITTER, og i november beskrev et innlegg på Mashable-bloggen Hvordan hashtagging av nettet kan forbedre vår kollektive intelligens. Også i fjor foreslo Anthony Deacon måter å bruke Facebook-grupper til å utnytte kollektiv intelligens. Ved stortingsvalget i 2010 var det 10 706 647 stemmer til Conservative, 8 604 358 til Labour og 6 827 938 til Liberal Democratic Party (inkludert én fra meg). Det har også vært 349 831 likerklikk på University of Oxfords Facebook-side, også inkludert ett fra meg. Jeg lurer på om mine trivielle aktiviteter på sosiale medier vil få et mer produktivt utfall enn stemmen min ved forrige valg? Og selv om vi fortsatt vil trenge folk til å «utføre enestående arbeid i lokalsamfunnene sine», bør vi også huske at, til en viss grad: «It ain’t what you do, it’s the fact that you did it. That’s what’s gets results.» «Det» kan innebære et merke på en stemmeseddel eller et klikk på en Liker- eller +1-knapp. Aktivister forstår viktigheten av å overtale folk til å bruke stemmen sin ved valg. Vi vil trenge å forstå den potensielle betydningen av lignende små handlinger i det digitale miljøet. Twitter-samtale fra Topsy: [View] 51.379915 -2.331708 4 kommentarer John Kirriemuir 5. januar 2012 kl. 11:41 Muligens det mest synlige eksempelet på Google-søk, lenker og politikk kommer med den svært jevne andreplassen i Iowa Caucus, Rick Santorum. Hvis du ikke har googlet navnet hans før, kan resultatene være (uventet) NSFW. Det er mer om hvordan dette oppsto her: http://en.wikipedia.org/wiki/Campaign_for_%22santorum%22_neologism I det (svært) usannsynlige tilfellet at han ender opp som POTUS, lurer jeg på om han kan utøve en eller annen form for utøvende makt for å få Google til å eliminere «problemet» sitt.