Ikke din fars IT-innovasjon!

I går antydet en lederartikkel i The Guardian at den nåværende globale økonomiske krisen er «ikke din fars resesjon». I stedet for å være bare den siste nedturen i en økonomisk syklus som har vært med oss siden 1945, mener lederskribenten at denne resesjonen er svært forskjellig fra dem vi (og våre foreldre) har opplevd tidligere.

Samme dag inviterer Andy Powell på eFoundations blogg oss til å vurdere Rollen til universiteter i en Web 2.0-verden? Andy mener at Committee of Inquiry into the Changing Learner Experience (CLEX) sin rapport om «Higher Education in a Web 2.0 World» burde ha forsøkt å ta opp spørsmålet «hva er rollen for universiteter i en Web 2.0-verden?» i stedet for «hvordan bruker universiteter Web 2.0 best for å forbedre sin nåværende praksis?» På samme måte mener Andy at den nylige CILIP2 Open Session gikk glipp av en mulighet til å ta opp det grunnleggende spørsmålet om «Hva er rollen til en organisasjon som CILIP i en Web 2.0-verden?» i stedet for å diskutere det mye tryggere spørsmålet «hvordan bør CILIP bruke Web 2.0 for å engasjere medlemmene sine?».

Andys innlegg avsluttes med å antyde at «hvis Web 2.0 endrer alt, ser [han] ingen grunn til at det ikke gjelder like mye for profesjonelle organer og universiteter som for bokhandlere i hovedgaten». Eller sagt på en annen måte, det handler ikke bare om at noen ganger tregbevegelige institusjoner etter hvert aksepterer viktigheten av IT-innovasjonene som de tidlige brukerne har snakket om – og brukt – i ganske lang tid nå. Snarere må vi ikke bare utvikle de «beste praksisene for institusjonell engasjement (eller ikke) med Web 2.0» som jeg foreslår.

Dette må gjøres (og jeg er svært glad for at CLEX-rapporten og CILIP-fellesskapet ser ut til å ha akseptert dette) – men vi må også se nøye på rollene som institusjonene våre tradisjonelt har spilt og tjenestene de har tilbudt, og stille spørsmål ved om disse fortsatt er nødvendige. På ett nivå må støttetjenester i institusjonene våre stille spørsmål ved sine tradisjonelle roller. Er det for eksempel behov for at IT-tjenesteavdelinger fortsetter å tilby og drifte vanlige tjenester som e-post?

I bloggen sin har Chris Sexton, direktør for Corporate Information and Computing Services ved University of Sheffield og leder for UCISA, beskrevet forslag om å flytte e-posttjenesten for studenter til Google – og kommentarene fra brukerne på bloggen hennes virker svært positive. Og hvordan bør akademiske biblioteker respondere på det brede spekteret av informasjonskilder som er tilgjengelige «der ute».

Den tradisjonelle tilnærmingen har vært å sikre at opplæring i informasjonskompetanse gjør brukerne i stand til å skille mellom kvalitetskontrollerte informasjonskilder, som akademiske tidsskrifter, og mye brukte tjenester som Wikipedia, som ikke tilbyr slike styrte tilnærminger til kvalitet. Men siden vi nylig har oppdaget at forlag for forskningstidsskrifter som Elsevier publiserer falske akademiske publikasjoner, ser det ut til at slike tradisjonelle forestillinger allerede er tvilsomme. I tillegg til tilbudet av tjenester som e-post, må vi også stille spørsmål ved om det er ønskelig at institusjoner tilbyr e-postadresser til ansatte og studenter.

Relatert: WP Engine — Premium administrert WordPress-hosting med britiske datasenteralternativer, iscenesettelse og 24/7 ekspertstøtte..

Siden e-post brukes til å autentisere registrering og påfølgende endringer for mange Web 2.0-tjenester, hva vil skje når folk forlater institusjonen og dermed ikke lenger kan bruke e-postadressen sin? Ville det ikke være fornuftig for institusjoner å råde studenter på kortkurs og ansatte på korttidskontrakter til å bruke en e-postkonto som fortsatt kan brukes når de slutter, hvis de ønsker å bruke Web 2.0-tjenester, enten for sosiale eller akademiske formål?

Og i så fall, hvor kort er et kortkurs? Et diplom som varer noen måneder? En ettårig MSc? Eller et treårig bachelorstudium? Dette er en del av en bredere diskusjon om identitet i en Web 2.0-verden, og temaet for et annet innlegg på eFoundations-bloggen. «Identitet i en Web 2.0-verden er ikke institusjonssentrert», argumenterer Andy, et syn som støttes sterkt av Paul Miller.

Joss Winn utforsker disse spørsmålene mer i dybden i et blogginnlegg med tittelen «The user is in control», der han beskriver en skisse som anerkjenner at «Universitetsstudenter er minst 18 år gamle og har brukt mange år på ubevisst å akkumulere eller bevisst utvikle en digital identitet», og i økende grad vil stille spørsmål ved og motsette seg ideen om at institusjonen skal påtvinge en ny digital identitet. Hva er da «rollen for universiteter i en Web 2.0-verden?», for å vende tilbake til Andys spørsmål?

Verdt en titt: SiteGround — Nybegynnervennlig delt og administrert WordPress-hosting med London-datasentre og rask 24/7 chat-støtte..

Og vil en kombinasjon av den vedvarende økonomiske resesjonen, mulige konsekvenser av global oppvarming og tilgjengeligheten av Open Educational Resources gjøre at den tradisjonelle høyere utdanningsinstitusjonen har en fremtid? Og hvis du peker på fiaskoen til UK eUniversity (se The Real Story Behind the Failure of U.K. eUniversity – PDF) for å argumentere for en videreføring av status quo, vil jeg hevde at det gir en verdifull læringserfaring, og illustrerer noen av måtene å nærme seg radikal transformasjon av sektoren som vi nå vet at vi bør unngå.

Web 2.0 er ikke bare det siste i en serie IT-utviklinger (fra stormaskiner, minidatamaskiner, arbeidsstasjoner, frittstående PC-er, PC-er på et LAN, PC-er med Internett- og Web-tilgang til dagens mobile enheter) som institusjoner har klart å absorbere og integrere i mainstream, føler jeg. Det er ikke din fars IT-innovasjoner – det er noe mye mer radikalt.

Og hvis du benekter dette, oppfører du deg da ikke på en lignende måte som musikkindustrien, som nektet å anerkjenne at utviklinger som Internett, mobile musikkavspillere og P2P-nettverk fundamentalt endret hvordan industrien måtte operere? Eller er dette et tongue-in-cheek-innlegg, som jeg med glede vil distansere meg fra om noen år? For å være ærlig, vet jeg ikke. Hva mener du?

6 kommentarer Nicole Harris 15. mai 2009 kl. 10:00 Jeg synes spørsmålet «i hvor stor grad bør institusjoner være i virksomheten med å tilby identiteter til brukerne sine?» er fascinerende.

Også, hvor viktig er den tilknytningen for brukeren? Dette kan sees i offentlige identitetserklæringer – det faktum at jeg er knyttet til JISC i e-postadressen min, er viktig…er det det for ? Det er også viktig i private, sikre uttrykk for identitet – min avgrensede tilknytning som fra JISC Executive er den eneste måten jeg kan få tilgang til visse ressurser på….i denne forstand er tilknytning uunngåelig og nødvendig. Det er det evige spørsmålet om autentisering og autorisasjon som separate prosesser.

Det virkelige problemet er å finne en måte for en institusjon å effektivt megle en brukersentrert identitet for å legge til tilknytningsinformasjon når det er nødvendig…og også tilbakekalle den når den ikke lenger er passende. Det ville vært en magisk kule. Alternativt må vi tenke på sammenhengende måter for kontosammenkobling eller den mindre tilfredsstillende tilnærmingen med å sende brukersentrerte ID-er som et attributt innenfor den institusjonssentrerte modellen.